Da startlista for Marit Sveaas minneturnering forelå følte jeg at jeg hadde vunnet i Lotto: Vi skulle starte første runde mot selveste Benito Garozzo - stjernen fra The Blue Team. Jeg hadde vel ikke trodd jeg noengang skulle møte han ved bordet. I EM i Oslo i 1969 troppet jeg opp i Handelsstanden på karl Johan og ble øyeblikkelig kapret til å sitte i lukket rom og nedtegne meldingsforløp og kortføringene som ble sendt inn til Arne Olsen i Rama. Ingen dataoverføringer den gangen! Og her ble jeg sittende hele uka mens jeg skulle vært på Akershus Festning for å avtjene verneplikt. Omsider fant jobben ut hvor jeg var og sendte en bort for å høre om jeg var klar for tjenestereise uka etter. Stilltiende var jeg invilget perm!
Jeg regner opplevelsen i lukket rom - hvor jeg kom nært inn på spillerne - som en av mine største bridgeopplevelser. Tre episoder står fram:
Det polske laget som startet meget bra, men som måtte flytte opp på Bogstad Camping da reisekassa raskt tok slutt i det dyre Norge. De gumlet sjokolade under spillinga for mat og hotell hadde de ikke råd til.
Den spiller som imponerte meg mest var verdensmester for par; Hans Kreyns fra Nederland. Mot Italia fikk han Garozzo & co stadig ut på glattisen så de kranglet så busta føyk. Men hans makker var ofte ikke med på notene heller,desverre.Men jeg husker at slik bridge skulle jeg gjerne lære å spille.
I siste kamp Norge mot Sverige fortalte "Cassius" Ekberg Tore Jensen - Knut Koppang at nå var de heldige for de hadde tatt seg en runde på byen siste kveld (natt?) ettersom sjansen på 2. plass og VM - deltagelse ikke lenger var til stede. Men vi vet at i bakrus kan det gode spillet komme og Norge kom bakpå i første halvrunde og det var nervøst ved halvtid. Storspill i siste halvrunde berget imidlertid en strålende 2. plass for Norge og de var kvalifisert til VM i Stockholm i 1970. Ble nr 3 der.
I siste kamp ordnet jeg meg meldesystemene til de italienske parene med autografer - stor stas. Disse hadde jeg med for møtet med Garozzo og det ble en god "icebraker". Arne var den heldige som fikk sitte på samme side av skjermen som Benito og skyffle brettet. Det hadde vært en meget hyggelig spiller å ha ved siden av seg, sa Arne etterpå. Derfor? spanderte han like godt en nær topp på gjesten med utspill fra : QJ95, Q742,J32,K7. Stern til høyre hadde åpnet med 1 hjerter, Garozzo 1 spar, 2 hjerter fra åpner og hopp til 3 NT fra Garozzo. Stern avsluttet med 4 hjerter. Hvis du tror at spar dame er et trygt utspill, så tar du feil. Den gikk til kongen hos spillefører som etterhvert kuttet opp både knekten og nieren og fikk kastet en taper. 2 stikk kostet det som så ut som et naturlig utspill og +73 til Garozzo. Vi tapte runden med ca 80 poeng, men vi var enige om at det var møtet med den gamle superstjernen verdt!
Neste morgen før spillinga satt tilfeldigvis Garozzo alene ved bord 41 i salen og jeg gikk bort til ham med mine to BLUE CLUB bøker og spurte forsiktig om han kunne signere dem. Det ble en hyggelig prat i 10 minutter. Han satt og lengtet hjem til kona i USA og satte pris på selskap. Når jeg kom med Blue Club boka sa han at han ikke hadde spilt systemet i USA, men laget et nytt system med 5 kort majoråpninger. Hans mening var at datagitte spill ga større frekvens av fordelingshender, så det var viktig å vise den femte hjerter i åpningene. ( En stor kontrast til åpningene vi møtte i Sverige hvor de fleste - som Herman - sverger til 4 kortsåpninger). Da Garozzo tok meg i hånden og takket for en hyggelig prat, så kom jeg ihu Arilds møte da han hadde håndhilst på Zia i London: Han vasket seg ikke på hendene på 14 dager! Tenkte det samme. Vel, vi ble vel det som heter "star-struck", for resten av turneringa forbigåes i stillhet. Den var nemlig likegyldig etter runde 1----. (Spill senere)
